Vegard Ulvang(61), en av Norges mest feirede langrennsløpere, har hatt en karriere preget av triumfer, inkludert tre OL-gull og flere VM-medaljer. Men bak de sportslige høydepunktene ligger en personlig tragedie som fortsatt er vanskelig for ham å snakke om: forsvinningen av storebroren Ketil Ulvang under en joggetur høsten 1993. Det skulle ta åtte måneder før familien fikk svar på hva som hadde skjedd, en periode som satte dype spor i Vegard og familien hans.
Vegard og Ketil Ulvang vokste opp i Kirkenes, i en familie der idrett sto sentralt. Begge foreldrene, Arne og moren, var lærere ved Statens Gymnastikkskole og aktive i idrettsmiljøet. Arne Ulvang var en drivkraft i det lokale skimiljøet, og alle tre brødrene – Ketil, Vegard og Morten – markerte seg tidlig innen idrett, inkludert turn, fotball, friidrett og langrenn, ifølge skihistorie.no. Ketil, som var to år eldre enn Vegard, var selv en talentfull langrennsløper. Han tok NM-bronse i stafett for Lillehammer i 1983 og vant herrestafetten under NNM på ski i 1989. I tillegg jobbet han som fysioterapeut for det norske skilandslaget, en rolle som gjorde ham tett knyttet til brorens karriere.
Se dette innlegget på Instagram
Den 14. oktober 1993 la Ketil Ulvang, da 32 år gammel, ut på en joggetur i Sør-Varanger, nær Kirkenes. Været var dårlig, med en snøstorm som raskt forverret forholdene. Ketil kom aldri tilbake. Det som skulle være en rutinemessig treningstur, endte i et mysterium som rystet både familien og lokalsamfunnet. Vegard, som var på treningsleir i Italia da han fikk beskjeden, avbrøt oppholdet for å delta i leteaksjonen, ifølge Klikk.no Med sin fysiske form og kjennskap til terrenget i Sør-Varanger, kastet han seg inn i søket etter broren.
Leteaksjonen ble omfattende. Flere tusen mennesker deltok, og politiet avhørte 35 personer i håp om å finne spor. Det ble spekulert i alt fra kidnapping til ulykke, men ingen konkrete ledetråder dukket opp. Etter en måned ble søket offisielt innstilt, og Vegard måtte returnere til langrennslandslaget for å forberede seg til verdenscuprenn og det kommende OL på Lillehammer i 1994.
Ketils forsvinning kastet en mørk skygge over Vegards forberedelser til Lillehammer-OL. Som en av Norges største idrettsstjerner, og med tre gull fra Albertville-OL i 1992, var forventningene til Vegard enorme. Samtidig sto han midt i en personlig krise. I programmet «Drivkraft» forteller Vegard at han følte at «hele landet sto på hodet» under leteaksjonen, og at det var en ufattelig belastning å balansere sorgen med presset om å prestere. Likevel avla han Den olympiske ed under åpningsseremonien på Lillehammer, et øyeblikk som markerte hans styrke midt i smerten.
Under OL slet Vegard med en prolaps i ryggen og en lårskade, noe som påvirket resultatene hans. Han endte som nummer 7 på 10 km klassisk og nummer 10 på 50 km klassisk, hans svakeste individuelle OL-resultater noensinne. Likevel tok han sølv med det norske stafettlaget.
I ettertid har Vegard reflektert over at det ikke var brorens forsvinning alene som påvirket prestasjonene, men også de fysiske utfordringene han sto overfor. «Jeg hadde begynt å bli litt sliten i hengslene,» har han uttalt.
Det var ikke før 19. juni 1994, åtte måneder etter forsvinningen, at Ketil ble funnet. Etter at snøen hadde smeltet, gjenopptok Vegard og andre søket. Ketils kropp ble oppdaget i et lite fjellvann øst for Sandnes, omtrent en times gange fra bebyggelse. Det ble konkludert med at han hadde gått gjennom isen under snøstormen og druknet, en tragisk ulykke som endte måneder med uvisshet. Funnet ga familien en form for avslutning, men sorgen var fortsatt tung. Vegard har beskrevet lettelsen over å endelig vite hva som hadde skjedd, men også smerten ved å miste en bror som var så sentral i livet hans.
En varde ble reist på stedet der Ketil ble funnet, som et minne om hans liv og den tragiske hendelsen. Ketil Ulvangs Minnefond ble også etablert, og hvert år arrangeres en skisamling for unge løpere i Finnmark, der Vegard og andre profiler bidrar med trening og inspirasjon.
Se dette innlegget på Instagram
Vegard har likevel klart å kanalisere sorgen til noe konstruktivt. Gjennom sin rolle som leder i langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS), sin egen kleskolleksjon og sitt engasjement for unge skiløpere, har han fortsatt å bidra til idretten som formet både ham og Ketil. Han har også vært åpen om hvordan erfaringene fra 1990-tallet, inkludert medietrykket under brorens forsvinning, gjorde ham bedre rustet til å håndtere utfordringer senere i livet.
LES OGSÅ: Maud Angelica Behn deler gledelig beskjed: –»Jeg er…»
Historien om Ketil Ulvangs forsvinning er en påminnelse om hvor skjør tilværelsen kan være, selv for dem som virker uovervinnelige. Gjennom sin åpenhet har han vist at selv de sterkeste kan bære på sår, og at det å snakke om tap – selv når det er vanskelig – kan bidra til å hedre minnet om dem som er borte.
