Denne historien har sirkulert i noen år på nettet, men det er en historie som setter sterk fokus på hva kjærlighet er, og vi trenger kanskje alle om å bli påmint
«Jeg kom hjem en kveld og maten var klar. Min kone hadde kommet hjem tidligere fra jobb og kokte middag. Da vi satte oss ned, tok jeg hånden hennes og sa:
«Jeg vil ha skilsmisse»
Hun reagerte knapt. Virket ikke engang irritert. I stedet spurte hun meg hvorfor. Jeg unngikk spørsmålet. Så ble hun sint og begynte å kaste bestikk og ropte:
«Du er ikke noe mann!»
Vi snakket ikke igjen den kvelden. Hun var trist. Jeg forsto at hun ønsket å finne ut hva som virkelig skjedde med forholdet vårt, men jeg kunne egentlig ikke gi henne et godt svar. Jeg hadde forelsket meg i noen andre. Jeg elsket ikke min kone lengre. Jeg syntes bare synd på henne.
«Med stor skyld signerte jeg en avtale om skilsmisse. Hun kunne beholde huset, bilen og 30 prosent av virksomheten min. Hun så gjennom det – og rev papiret fra hverandre.
Kvinnen jeg tilbrakte 10 år av livet mitt hadde blitt sterkere. Jeg ble lei meg over tanken på å kaste bort tid, ressurser og energi på meg, men kunne ikke ta tilbake det jeg sa ved middagsbordet.
Til slutt gråt hun høyt foran meg, det var det jeg forventet fra begynnelsen, og da hun gjorde det, føltes det så ekte … Vi skal skilles.
Dagen etter kom jeg sent hjem fra jobb, og hun satt ved middagsbordet og skrev noe. Jeg spiste ikke middag. Jeg gikk rett til sengs og sovnet.
Om morgenen hadde hun skrevet ned vilkårene for en skilsmisse:
Hun ville ikke ha noe, men ba om at vi prøvde å leve så normalt vi kunne den kommende måneden. Årsaken var enkel:
Sønnen vår ville ha sin første eksamen i løpet av en måned, og hun ønsket ikke å ødelegge det for ham.
Hun ba meg også huske hvordan jeg bar henne over terskelen til soverommet på bryllupsdagen vår, og ville nå at jeg skulle bære henne fra soverommet til inngangsdøren hver morgen – i en måned. Jeg var forvirret og nesten litt redd. Jeg trodde hun ble gal, men fordi jeg ønsket at vi skulle ende på best mulig måte, aksepterte jeg hennes forskjellige ønsker.
Vi var begge ganske klønete da jeg skulle bære henne for første gang siden vi giftet oss. Men sønnen vår var glad, og klappet i hendene mens han sang:
«Pappa bærer mamma i armene!».
Ordene hans gjorde vondt i brystet. Jeg bar henne fra soverommet, gjennom stuen til inngangsdøren. Hun lukket øynene og sa:
«Ikke fortell ham om skilsmissen.»
Jeg nikket og la henne ned fra armene mine.
Dagen etter var vi ikke like klønete. Hun lente seg mot brystet mitt, og jeg kjente lukten av parfymen hennes. Jeg skjønte at det var veldig lenge siden jeg hadde lagt merke til denne kvinnen. Hun var ikke ung lenger. Hun hadde rynker i ansiktet, og håret begynte å bli grått. Forholdet vårt hadde tatt over. Et øyeblikk tenkte jeg på hva jeg faktisk hadde gjort med henne.
Den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, følte jeg at følelsene begynte å komme tilbake. Den følelsen av nærhet. Dette var kvinnen som ga meg tiår av livet. På den femte og sjette dagen forsto jeg hvordan følelsene bare fortsatte å vokse. Det ble mye lettere å bære henne når slutten av måneden nærmet seg, og jeg la merke til hvordan hun ble slankere og slankere.
En dag slo det meg hvor mye smerte og sorg hun bar. Og uten å tenke på det, strøk jeg henne over håret. Sønnen vår kom bare inn døren, lo og sa:
«Pappa, det er på tide å bære mamma!»
For ham hadde det nå blitt en viktig morgen rutine. Min kone vinket til sønnen vår og klemte ham tett. Jeg snudde i en annen retning fordi jeg var redd jeg hadde ombestemt meg om skilsmissen. Jeg bar henne i armene mine. Jeg holdt kroppen hennes i et fast grep. Akkurat som på bryllupsdagen vår …
Da jeg bare henne for siste gang denne måneden, kunne jeg knapt bevege meg. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg kjørte til Jane, som var den nye kvinnen i livet mitt, og sa til henne:
«Jeg beklager, men jeg vil ikke skille meg fra kona lenger.»
Alt var så klart nå. Jeg hadde båret min kone inn i huset vårt på bryllupsdagen, og fortalte henne «inntil døden skiller oss.»
På vei hjem fra jobb den dagen, kjøpte jeg blomster, og da jenta i kassen spurte meg om jeg ville ha et kort, smilte jeg og sa:
«Jeg bærer deg hver morgen – til døden skiller oss.»
Jeg kom hjem, med blomster i hånden, og et stort smil om munnen. Jeg ringte kona mi, men fikk ikke noe svar.
Noen raske skritt inn på soverommet senere så jeg henne ligge i sengen vår – livløs.
Hun døde i søvne da jeg var på jobb. Det viste seg at hun hadde hatt kreft i flere måneder, men jeg var så opptatt med min nye kjæreste at jeg ikke engang trodde at kona var syk. Hun visste at hun skulle dø, men ønsket å redde meg fra sønnens reaksjon (hvis vi avsluttet skilsmissen).
I sønnens øyne ville jeg fortsatt være en trofast, kjærlig og omsorgsfull far og mann.
De små tingene i livet vårt, er det som virkelig teller. Ikke hva slags bil, personlige eiendeler eller hvor mye penger du har i banken.
Slike ting kan definitivt skape forutsetninger for lykke, men den iboende verdien av disse tingene kan aldri generere faktisk lykke!
Del gjerne videre denne historien med dine venner.
LES OGSÅ: Pappaen spør 2 åringen om han har bæsjet på do – Svaret får faren til å bryte ut i latter!