Han har stått midt i frontlinjen for å beskytte barn, foreldre og samfunn mot alvorlig sykdom – nå er det hans navn som vekker sorg og ettertanke.
Are Stuwitz Berg har vært en del av det norske helsevesenet i flere tiår. Som barnelege, forsker og en sentral skikkelse i Folkehelseinstituttet under koronapandemien, har han satt spor etter seg – både faglig og menneskelig.
Men bak alle prestasjoner, doktorgrad og forskningsarbeid, fantes også en dedikert far, ektefelle, sønn og venn. En person som stilte opp, som brydde seg, og som levde livet fullt og helt – helt til en sjelden sykdom brutalt satte en stopper for alt.
«Kjære Are, det gjør så uendelig vondt at du er borte.»
Ordene kommer fra moren Jorun Berg. Hun delte nylig sine tanker og minner i en tekst som ble trykket i minneheftet under bisettelsen, og senere delt av Groruddalen.
Are vokste opp på Romsås, med to eldre søsken, og allerede i barndommen var det tydelig at han hadde både hjerte og evner for noe stort. Etter videregående tok han et ekstra år på Bjørknes før han kom inn på medisinstudiet – og veien mot barnelegen Are ble til.
Det var ikke bare en tittel. Det var et kall. Han begynte på Oslo legevakt, før han senere fant sitt virkelige virke på Ahus. Der jobbet han fra 2006 og fremover, og det var her interessen for lungebetennelse hos barn vokste – noe som førte til doktorgrad i 2018 og videre inn i forskningsmiljøet ved FHI.
I en annen sammenheng ble det trukket frem at han spilte en viktig rolle i vaksineringen under pandemien. Kunnskapen hans reddet liv – bokstavelig talt.
Men bak den solide CV-en, fantes det så mye mer. Han giftet seg i 2004 og fikk tre barn. Familien var etablert på Årvoll, og Are ble raskt en ildsjel i nabolaget. Spesielt i Tonsenhagen skolekorps, der han var aktiv leder og en stor ressurs for de populære loppemarkedene.
Han var like engasjert hjemme som han var på jobb. Og det stoppet ikke der. I 2008 tok han med seg familien til Tanzania, hvor han jobbet som lege i bushen i ett helt år. Opplevelsen ble ett av mange minner familien fikk med seg fra et liv fullt av reiser – for Are hadde sett nesten hele verden.
«Are har fått til mye, vært med på mye. Hjalp til og stilte opp. Han fikk brukt alle sine egenskaper, både praktisk og teoretisk og menneskelig.»
Slik beskriver moren ham i sin varme, men hjerteskjærende hilsen. Det er en mors kjærlighet i hvert ord. En sorg som ikke kan måles, men som likevel deles – og som nå berører alle som har fått høre historien.
Det kommer frem i Groruddalen at han hadde nære venner gjennom hele livet. Fra barndommen på Romsås, studietiden og voksenlivet. Mange har uttrykt sin takknemlighet og savn etter at beskjeden kom.
Han ble bare 53 år. Sykdommen tok ham etter trekvart år. Men minnene – de lever videre.
«Han levde et aktivt og lykkelig liv.»
Del gjerne artikkelen videre for å minnes Are – og spre morens sterke ord som nå har rørt så mange.
