Amanda Gorman tok verden med storm med sitt dikt under innsettelsen av Joe Biden, hun fikk over 10 000 nye følgere i minuttet når det stormet som mest. Les det minnerike diktet som stjal showet under innsettelsen av President Joe Biden.
På hennes Twitter skriver hun selv etter fremførelsen:
Takk skal du ha! Jeg ville vært ingen steder uten kvinnene som jeg danser i fotsporene på. Mens jeg resiterte diktet mitt, hadde jeg en ring med en fugl i buret – en gave fra
Oprah Winfrey
Thank you! I would be nowhere without the women whose footsteps I dance in. While reciting my poem, I wore a ring with a caged bird—a gift from @Oprah for the occasion , to symbolize Maya Angelou, a previous inaugural poet. Here’s to the women who have climbed my hills before. https://t.co/5Tegd20sko
— Amanda Gorman (@TheAmandaGorman) January 20, 2021
Les diktet “The hill we climb” (Fjellet vi klatret) som hun fremførte.
Diktet er på engelsk, men vi har oversatt etter beste evne.
«Herr president, Dr. Biden, fru visepresident, Mr. Emhoff, amerikanere og verden, når dagen kommer, spør vi oss selv hvor kan vi finne lys i denne uendelige skyggen? Det tapet vi bærer, må vi vasse. Vi har trosset dyrets mage. Vi har lært at stille ikke alltid er fred. I normene og forestillingene om hva som bare er, er ikke alltid rettferdighet. Og likevel, det er vår morgen før vi visste ordet av det. På en eller annen måte gjør vi det. På en eller annen måte har vi forvitret og vært vitne til en nasjon som ikke er ødelagt, men rett og slett uferdig. Vi, etterfølgerne av et land og en tid der en tynn, svart jente stammer fra slaver og oppvokst av en enslig mor, kan drømme om å bli president bare for å finne seg selv i å resitere for en.
Og ja, vi er langt fra polerte, langt fra uberørte, men det betyr ikke at vi prøver å danne en union som er perfekt. Vi prøver å skape en fagforening med mål. Å komponere et land som er forpliktet til alle menneskers kulturer, farger, karakterer og forhold. Og så løfter vi ikke blikket mot det som står mellom oss, men det som står foran oss. Vi lukker skillet fordi vi vet å sette fremtiden vår først, vi må først legge forskjellene til side. Vi legger ned armene slik at vi kan rekke ut armene til hverandre. Vi søker ingen skade og harmoni for alle. La kloden, om ikke annet, si at dette er sant. At selv når vi sørget, vokste vi. At selv om vi gjorde vondt, håpet vi. At selv om vi slitne, prøvde vi at det for alltid vil bli bundet sammen seirende. Ikke fordi vi aldri mer vil vite nederlag, men fordi vi aldri mer vil så splittelse.
Skriften forteller oss at vi skal se for oss at alle skal sitte under sitt eget vintre og fikentre, og ingen skal gjøre dem redde. Hvis vi skal leve opp til hennes egen tid, vil ikke seieren ligge i bladet, men i alle broene vi har laget. Det er løftet om å glatte, bakken vi klatrer hvis vi bare tør. Det er fordi det å være amerikansk er mer enn en stolthet vi arver. Det er fortiden vi går inn i og hvordan vi reparerer den. Vi har sett en skog som ville knuse nasjonen vår i stedet for å dele den. Ville ødelegge landet vårt hvis det betydde å forsinke demokratiet. Denne innsatsen lyktes nesten.
Men mens demokrati kan bli forsinket med jevne mellomrom, kan det aldri bli beseiret permanent. I denne sannheten, i denne troen vi stoler på mens vi har blikket mot fremtiden, har historien blikket mot oss. Dette er tiden med bare innløsning. Vi fryktet det fra starten. Vi følte oss ikke forberedt på å være arvinger til en så fryktinngytende time, men innenfor den fant vi makten til å forfatter et nytt kapittel, til å tilby håp og latter til oss selv, så når vi en gang spurte, hvordan kunne vi overvinne katastrofe? Nå hevder vi, hvordan kan katastrofe overhode oss?
Vi vil ikke marsjere tilbake til det som var, men flytte til det som skal være et land som er forslått, men hel, velvillig, men dristig, hard og fri. Vi vil ikke bli snudd eller avbrutt av skremsel fordi vi vet at vår passivitet og treghet vil være arven til neste generasjon. Våre tabber blir deres byrder. Men en ting er sikkert, hvis vi fusjonerer barmhjertighet med makt og makt med rett, så blir kjærlighet vår arv og endrer barnas fødselsrett.
Så la oss etterlate oss et land bedre enn det vi satt igjen med. Hvert pust fra mitt bronsepundede bryst vil vi heve denne sårede verden til en vidunderlig. Vi vil reise oss fra vestens gullkledde åser. Vi vil reise oss fra det vindstrykte nordøst hvor forfedrene våre først realiserte revolusjon. Vi vil reise oss fra Lake Rim-byene i Midtvesten. Vi vil reise oss fra det solbakte Sør. Vi vil gjenoppbygge, forene og gjenopprette i alle kjente kroker av nasjonen vår, i hvert hjørne som kalles vårt land, vil vårt folk mangfoldig og vakkert dukke opp voldsom og vakker. Når dagen kommer, går vi flammende og uredde ut av skyggen. Den nye soloppgangen blomstrer når vi frigjør den. For det er alltid lys. Hvis vi bare er modige nok til å se det. Hvis vi bare er modige nok til å være det.
Så la oss etterlate oss et land bedre enn det vi satt igjen med. Hvert pust fra mitt bronsepundede bryst vil vi heve denne sårede verden til en vidunderlig. Vi vil reise oss fra vestens gullkledde åser. Vi vil reise oss fra det vindstrykte nordøst hvor forfedrene våre først realiserte revolusjon. Vi vil reise oss fra Lake Rim-byene i Midtvesten. Vi vil reise oss fra det solbakte Sørlandet. Vi vil gjenoppbygge, forene og gjenopprette i alle kjente kroker av nasjonen vår, i hvert hjørne som kalles vårt land, vil vårt folk mangfoldig og vakkert dukke opp voldsomt og vakkert. Når dagen kommer, går vi flammende og uredde ut av skyggen. Den nye soloppgangen blomstrer når vi frigjør den. For det er alltid lys. Hvis vi bare er modige nok til å se det. Hvis vi bare er modige nok til å være det.»
Her kan du se når hun leste deler diktet for en hel nasjon:
Dette var virkelig et flott og vakkert dikt hun leste for en hel nasjon.
Del gjerne videre slik at flere får med seg dette.
LES OGSÅ: Dette er kongens spesielle hilsen til USA sin nye President: «I anledning innvielsen»
Forsidebilde: Youtube skjermdump